Så fant vi henne, Villa Rosita, rett utenfor landsbyen Santa Maria a Monte (Santa Mara ved fjellet). Der er huset vårt, ropte vi i kor, en oktoberkveld, da vi satt og kikket på hus igjen etter en lang korona pause. Per og jeg har lenge drømt om det gode liv i Italia. En floskel kan du si, men Italia har alltid tiltrukket oss begge og kanskje aller mest Toscana med sine bløte åser som ligner litt på Norges Toscana, Hadeland, der vi har bodd de siste 22 årene.
“Pakk kofferten og reis”sa jeg til Per.
Jeg blir hjemme i tilfelle det skjer noe med far, reis du...
Ett par dager etter satt han på flyet nedover til Roma, derfra var det bare en tretimers kjøretur til huset hvor megleren ventet.
Med kritiker brillene på
Etter å ha tatt inn på ett koselig, lokalt hotell, L'osteria del Poeta tok Per en rundtur i nærområdet for å få litt feelingen på stedet. Dagen etter var det omvisning og den kvelden gikk det ned noen glass vin før å døyve spenningen.
Så var dagen der, jeg satt klar med WattsApp for å kunne følge med, men Per er ikke akkurat kjent for sin hang til å henge på telefonen. Det varte og rakk og jeg ble mer og mer nervøs. Så endelig var det nyheter, for ett merkelig hus sier Per, ingen firkantede rom, alt ligger på forskjellige plan og kranene på badet er gammeldagse. Herlig sier jeg!
Det er jo ingen rette vinkler og huset er kjempestort - herlig sier jeg!
Og drivhuset har knuste glass og massevis av barnåler på taket - herlig sier jeg - det fikser vi!
Det lukter mugg i kjelleren og hagen er helt nedgrodd og det øsregner - det fikser du sier jeg!
Og sånn fortsatte det, Per som ellers er en skikkelig positiv type, og som elsker alt som er litt uvanlig hadde tatt på seg kritiker brillene. Her skulle han ikke kjøpe katta i sekken. Mens jeg satt hjemme og så på via WhattsApp og ble mer og mer forelsket.
Heldigvis tok han en ny runde et par dager senere og da la han merke til art deco møblene, den fine utsikten, grotten under den fine terrassen, rosebuskene utenfor stuevinduene og det lille huset i hagen som vi ikke vet hva inneholder for ingen hadde nøkkelen. Vi tar det sier han - og slik ble det. Vi la inn ett bud og så var det bare å vente på svar.
Vel hjemme kom svaret - budet var akseptert og så satte vi i gang prosessen. Først måtte vi finne en n norsk megler i Italia og vi var så heldige å finne EliAnne Tangen som driver Case in piemonte.
Hun er til uvurderlig hjelp og støtte og har bidratt til alt det merkelige som har skjedd etter at vi la inn budet. Det har vært en følelsesmessig berg og dalbane. Den ene dagen har alt vært i orden, noen dager etter vil ikke eier selge til oss fordi han må ha huset selv. Så har han blitt koronasyk, og heldigvis frisk igjen. Så nå sitter vi og venter, venter på overdragelsesdato og på vaksine slik at vi kan reise nedover og føle oss trygge.